EKTE SAMTALER
Elsys krefthistorie
Det var en vanlig kveld i desember. Jeg leste en godnatthistorie til fireåringen min. Jeg hadde litt smerter etter treningen på treningsstudioet, så jeg sjekket brystmuskelen min i armhulen. Den føltes veldig stiv ut. Det var en klump på mellom én og to centimeter. Jeg fortsatte å lese og etter at datteren min hadde sovnet, begynte jeg å google etter informasjon og innså at jeg måtte undersøke dette. Jeg var redd, men tenkte at så snart jeg fikk en legeavtale, ville alt gå bra.  
 
En uke senere undersøkte legen klumpen og siden den var myk og bevegelig, sa han at det ikke var noe farlig. Jeg gikk på mammografi og ultralyd. Legen sa til meg at jeg ikke skulle fortelle ham hvor klumpen var, men når ultralyden feide over området, var det åpenbart. Biopsien var neste på lista. Og jeg kunne ikke slutte å tenke på hvor mye jeg ønsket at de skulle sjekke alt annet også. Det neste han sa, holdt seg i minnet mitt gjennom de harde månedene som kom. «Forbered deg på det faktum at vi må fjerne svulsten. Det vil ta 10 dager før resultatene kommer, og jeg kan ta feil. Men jeg tror ikke jeg gjør det.» 
 
Der og da var det som om verden stoppet helt opp. Jeg innså at det kunne være brystkreft. For å forberede meg leste jeg meg opp på hva resultatene kunne vise. Det finnes tre ulike typer brystkreft. Den første og vanligste er hormonell, og 80 % av alle som diagnostiseres, er diagnostisert med denne typen. Den andre, som påvirker 10 %, kalles HER2. Denne typen pleide å ha en verre prognose, men takket være forskning er overlevelsesraten så god som den er for hormontypen. Og den tredje kalles trippel-negativ som det ikke er noen målrettet behandling for. Den er ofte aggressiv, og det er ingen forklaring på hvorfor noen blir kurert og andre ikke. En venn av meg døde av det, bare 39 år gammel. Min eneste tanke var: jeg håper jeg ikke blir diagnostisert med trippel-negativ-typen.
På grunn av ferien måtte jeg vente over en måned på resultatet. Det var den verste delen av denne reisen. Det var alt jeg kunne tenke på. Den eneste jeg fortalte om dette, var mannen min. Tanken på at barna mine skulle miste moren sin, var den vanskeligste.  
 
Legen ringte på en fredag ettermiddag og sa at deler av resultatene hadde kommet tilbake, og at jeg måtte vente på kirurgen for mer spesifikke resultater. Der og da sa jeg til ham at han skulle fortelle det til meg nå. Han sa at det ikke var hormonelt og hadde den høyeste veksthastigheten. «Alt kommer til å gå fint», sa han. Du har ingen anelse, tenkte jeg for meg selv.   
 
En uke senere ble omsorgsplanen min satt opp. Alt gikk ekstremt fort. Til tross for at jeg mottok de verst tenkelige nyhetene, føltes alt litt enklere. Jeg ble med i en Facebook-gruppe for andre som meg, diagnostisert med trippel-negativ, og så at det var mange positive historier.  
 
Det vanskeligste var å fortelle det til barna mine. Jeg fortalte dem at jeg hadde en farlig sykdom, men at jeg ville få medisin for å fjerne den. Barn er fantastiske, også med hvordan de håndterer det. Vi prøvde å leve så normalt vi kunne. Heldigvis ble skoler holdt åpne, selv om den tredje bølgen av korona hadde truffet oss.

Behandlingen er delt inn i tre deler og er de mest intense du kan få. Cellegiftbehandling i fire og en halv måned, deretter operasjon, og til slutt strålebehandling. Siden risikoen for spredning til andre deler av kroppen er høy, og dette er måten behandlingen må fortsette på, bestemte jeg meg for å stole på det medisinske yrket og all forskningen som fins.

Det å starte med den vanskeligste delen var kanskje det beste. Det å miste håret mitt var tøft, men hvordan kunne jeg være trist når det kunne redde livet mitt? Bivirkningene gjorde meg utmattet annenhver uke, men innimellom kunne jeg nesten leve et normalt liv. De siste fem ukene måtte jeg stoppe treningen min på grunn av lav blodtelling. Men jeg ble aldri innlagt på sykehuset.  
 
Operasjonen var vellykket, og ingen kreftceller ble funnet i området der de hadde utført operasjonen. Cellegiften hadde gjort det den skulle.   
 
Den siste delen av behandlingen var pustekontrollert strålebehandling. Jeg måtte puste på en viss måte for å unngå skade på hjertet. Strålingen utføres i armhulen og på brystet for å minimere risikoen for at kreftceller skal overleve.
Nå, når behandlingen min nesten er ferdig, må jeg si at den mentale delen er den vanskeligste. Det å håndtere det faktum at det kan spre seg og forårsake død. Det er vanskelig. De sier at trippel-negativ brystkreft har en høyere risiko for tilbakefall de første 3–5 årene, men risikoen er mindre enn for andre typer kreft når disse årene har gått. Den mentale reisen starter når behandlingen stopper. Når det er meningen at du skal være takknemlig for å være fri for kreft.  
 
Nå vet jeg hva som er viktig i livet, og jeg elsker når alt er rolig og normalt i stedet for alltid å være på jakt etter utfordringer som jeg gjorde før. Jeg finner også styrke i å hjelpe andre som må gå gjennom det jeg måtte gjennom. Det gjør alt mye mer meningsfylt.  
 
Jeg er overbevist om at forskning hjelper mennesker med å overleve, og hvis jeg kan være en del av å sette lys på det som er viktig, er jeg mer enn glad for å gjøre det.  
 
Gå til mammografi og sjekk brystene dine regelmessig. Be om en sjekk hvis du finner noe som ikke føles normalt ut. Det vil være verdt det. Jeg lover.
Selvundersøkelse av brystene
Hvis du vet hva normalen din er, blir det også lettere å oppdage forandringer i brystene dine. Det hjelper prognosen å oppdage brystkreft tidlig. Her er noen tips før du begynner.